onsdag 11. oktober 2017

Anmeldelse: Bienes historie


Bienes historie av Maja Lunde
Terningkast: 5

//boken er leseeksemplar fra Aschehoug//

Jeg strakte meg så langt jeg kunne, men nådde likevel ikke den aller øverste blomsten. Var i ferd med å gi opp, men visste at jeg kunne bli straffet, så jeg forsøkte enda en gang. Vi ble trukket i lønn hvis vi brukte opp pollenet for fort. Og trukket hvis vi brukte for lite. 

Det var for sent. Jeg var ingens likemann. 
Det var meg som burde plasseres i en kasse med lokk hvor jeg observeres og kontrolleres ovenfra. Jeg var temmet nå, av livet selv.



England 1852. William er biolog og vil bygge framtidens bikube. Oppfinnelsen skal sikre ham og familien ære og velstand. 

USA 2007. George er birøkter, som slekten hans har vært i flere generasjoner. Han håper å motivere sønnen til å opprettholde gården når han selv ikke lenger er i stand til det. 

Kina 2098. Biene er borte, og verden er i krise. Taos jobb er å håndmale med pollen. En dag faller hennes tre år gamle sønn om og blir fraktet til et sykehus i Beijing. Tao sverger at hun skal finne ham igjen, og finne ut hva som skjedde med ham. 

----

Jeg er sent ute med Bienes historie, og er glad jeg endelig leste den. Jeg ble liksom ikke fristet av verken omslaget eller handlingen da den først kom ut, men etter den har blitt oversatt til engelsk ble jeg nysgjerrig. Det var spennende å lese om historien om biene gjennom de tre protagonistenes øyne: William, som bidrar til gjøre birøkting om til det det er i dag; George, som sliter med å opprettholde driften i et stadig moderniserende landbruk; og Tao, som lever i det som er igjen i verden etter at biene forsvinner. 

Et likhetstrekk mellom de tre karakterene er forholdene de har til sine sønner. Hverken Williams, Georges eller Taos sønn uttrykker samme entusiasme for henholdsvis insektsforskning, birøkting eller kunnskap som sine foreldre, og de tidligste kapitlene bærer preg av protagonistenes irritasjon over dette. De tre historiene utvikler seg imidlertid i svært ulike retninger, og handlingen flettes fint sammen mot slutten. 

Jeg likte alle tre perspektivene, men som flere andre også har bemerket var Taos historie den mest spennende. Beskrivelsen av en mørk, hard fremtid minnet om andre dystopi-bøker (for eksempel Station Eleven av Emily St. John Mandel), og jeg skulle gjerne lest mye mer om henne! Det var godt gjennomført og altoppslukende lesing. 

En begivenhetsrik bok, og jeg har merket meg Maja Lunde som en sterk stemme og en spennende norsk forfatter. Nå er jeg klar for å prøve hennes nye roman, Blå!

----

Se Kvardagsbiblioteket for en annen anmeldelse av boken!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar